Et møbelstoffs bruksegenskaper er avhengig av blant annet følgende forhold:

Strekk- og slitasjestyrke, Stoffets elastisitet, Motstand mot krølling, pilling og opploing. Materialets og fargens lysekthet, smussavstøtende evne og motstand mot elektrostatisk oppladning.

Disse forhold er avhengig både av fibermaterialet som er benyttet og hvordan garnet og stoffet er konstruert og etterbehandlet.

Slitasjestyrke
Slitasjestyrken er en viktig egenskap som en gjennom en årrekke har forsøkt å forutsi ved hjelp av slitasjeapparater. Problemet er imidlertid å få laboratoriemålingene til å samsvare med det som skjer i praktisk bruk. Av sammenlignende undersøkelser som er utfort med forskjellige slitasjeapparater, synes Viboapparatet og Martindale apparatet å være det apparat som gir best samsvar med praktisk slitasje på møbelstoff. Overensstemmelsen her må sies å være god i forhold til en rekke andre apparater som er i bruk.
Slitasjestyrken i seg selv er ikke alltid avgjørende for et møbelstoffs levetid. Et møbelstoff vi1 i mange tilfeller betraktes som forbrukt når utseende er såpass forringet at det ikke lengre oppfyller sin misjon. Dette kan blant annet bero på at utseende har forandret seg på grunn av opploing, pilling, blankslitasje, flekkdannelse osv.
Ønsker en å danne seg et bilde av fibrenes motstand mot slitasje, kan disse stort sett gis følgende rangordning:

1. Polyamidfiber
2. polyesterfiber
3. Akrylfiber
4. Grovfibret ull
5. Bomull
6. Mellomgrov ull
7. Lin
8. Finfibret ull
9. Viskose
10. Acetat

De syntetiske fibrenes strekk- og slitasjestyrke overtreffer natur- og regeneratfibrene. Ser man på den ovenstående rangordning, kan det være at denne rangordning ikke stemmer overens med ens egen erfaring. Dette kan blant annet bero på at erfaringsmaterialet kan være høstet på ulike grunnlag. Dette fordi det ikke bare er selve fibermaterialet som har betydning, blant annet har fibrenes grovhet stor betydning for slitasjeforløpet. Jo finere fiberen er, jo lettere blir den slitt. Det er således mulig at rangordningen kan bli helt annerledes hvis man gar ut fra stoffer med forskjellig vekt, konstruksjon og med forskjellig fiberfinhet og brukt under forskjellige betingelser.
Når det gjelder viskosefiberen som er en vanlig brukt fiber i møbelstoff, kan dette materialet under gunstige betingelser til og med overskride en ullvare i slitasjestyrke.
I fall snoen i garnet er lav, som den av og til er i møbelstoff, eller fiberlengden er for kort til å holde sammen garnet, kan fibrene lett slites bort. I mange tilfeller kan det være vanskelig bare på grunnlag av viten om fibermaterialet å gjøre en generell bedømmelse av møbelstoffets slitasjestyrke, men med noe erfaringsgrunnlag skulle en kunne frasortere åpenbart dårlige  kvaliteter ved å se på fibermaterialet, garnets konstruksjon og stoffkonstruksjon.

Forlengelse og bruddforlengelse
Ved sittebelastning vil fibrene i møbelstoffet utsettes for en tøyningspåkjenning. Den forlengelse som derved oppstar i fiberen øker med økende belastning inntil fiberen eventuelt brister. Den forlengelse som fibrene far ved belastning varierer med de forskjellige fibertyper. Forlengelsen kan være svært liten, f.eks. i en linkvalitet eller meget stor, f.eks. i en ullkvalitet og i mange syntetiske fibre. I denne forbindelse kan nevnes at enkelte møbelstoff er fremstilt som strekkstoffer det vil si stoffer som har stor tøyelighet ved forholdsvis lav strekkbelastning. Denne tøyelighet kan blant annet oppnås ved å legge inn en syntetisk elastisk kjerne i garnet. De øvrige fibrer i garnet ligger slik at de nærmest skyter rygg og må glattes ut før de gir motstand mot strekkbelastningen. Tøyeligheten i slike stoffer er vanligvis ca. 20%. Den tøyning et møbelstoff får ved bruksbelastning kan variere. Det er imidlertid viktig at møbelstoffet går tilbake til sin opprinnelige lengde og bredde når belastningen opphører. Gjør prøve som anvist under avsnittet kvalitetsvurdering. Fibre som har lav forlengelse ved belastning, er stive og mindre motstandsdyktige mot knekk- og bøyepåkjenninger. Av den grunn er blant annet en strekksterk fiber som lin mindre egnet til møbelstoff. Forholdet mellom materialets evne til å forlenge seg og materialets strekkstyrke er en viktig faktor ved bedømmelse av materialets styrke. Som et eksempel kan nevnes at lin og nylon omtrent har samme strekkstyrke, men nylon er langt mer tøyelig for brudd inntreffer og vil derfor ha en lengre levetid i et møbelstoff enn en tilsvarende linkvalitet.

Statisk elektrisitet
Møbelstoffer utsettes blant annet for gnidende slitasje ved bruk. Ved gnidning oppstar statisk elektrisitet. Hvis denne elektrisitet ikke blir ledet bort, medfører dette visse ulemper, blant annet støvtiltrekning og plutselige utladninger. Tekstilmaterialets evne ti1 å lede elektrisitet er sterkt beroende av luftens fuktighet og derved også tekstilmaterialets fuktighetsinnhold. Ved tilstrekkelig tørr luft i lokalet vil så godt som alle tekstilmaterialer kunne bli elektrostatisk ladet. Ved høy relativ fuktighet i lokalet vil de fleste tekstilmaterialer være tilfredsstillende ledere for den statiske elektrisitet som utvikles ved bruk. Bet er i første rekke de syntetiske fibrene som tar lite fuktighet til seg fra luften som kan by på problemer. Dette søkes motvirket ved fremtilling av møbelstoffene, ved at det tilsettes antistatiske midler som har evne til å lede bort den statiske elektrisiteten. (Se avsnitt: Antistatisk behandling.) Ull, bomull, lin og viskose har god ledningsevne og vil, når de er blandet med syntetiske fibre, gi blandingen en antistatisk virkning.

Motstand mot krølling
Et møbelstoffs motstand mot krølling er beroende av fibrenes elastisitet. Med elastisitet forståes her både materialets strekkelastisitet, bøyningselastisitet, vridningselastisitet og  trykkelastisitet. Et fibermateriale som har høy strekkelastisitet har som regel også høy bøynings-, vridnings- og trykkelastisitet. Fibre som har høy strekkelastisitet er blant annet ull og syntetiske fibre. Materiale som har lav strekkelastisitet er, viskose, bomull og lin. De sistnevnte kan imidlertid få bedre motstand mot krølling ved tilsetning av kunstharpiks. En slik tilsetning reduserer imidlertid materialets slitasjestyrke. Jo lengre en tekstilvare utsettes for krøllpåkjenning, jo vanskeligere er det for tekstilvaren å glatte seg ut igjen. En lengre hviletid derimot gjør at fibrenes elastisitet far, anledning til å glatte stoffet ut igjen. Det er den såkalte elastiske etter virkning som vil sørge for dette, og her er det tiden som spiller en rolle. Fuktighetspåvirkning under bruken av møbelstoffet har også stor betydning for hvor meget materialet skal krølle og hvor lett det har for å ta seg igjen etter krøllpåkjenning. Den økende krøllevne med tiltagende fuktighet gjelder i første rekke for bomull, viskose og lin. Syntetfibrene påvirkes betydelig mindre av fuktighet.
Et forhold en bør være oppmerksom på når det gjelder møbelstoff er samspillet mellom det underliggende lag i møblet og møbelstoffet. For at et møbelstoff skal kunne ta seg igjen etter en krøllpåkjenning er det av avgjørende betydning at friksjonen mellom underlaget og stoffet ikke er så stor at materialets evne til å ta seg igjen blir overvunnet. Når et møbelstoff trekkes direkte på myke skumgummi- eller skumplastputer, vil en ofte kunne se at materialet ikke glatter seg helt ut igjen etter en sittepåkjenning. Tilsvarende møbelstoff på puter som er foret med en glatt vare vil ha mye lettere for å ta seg igjen.

Nuppedannelse
Nuppedannelse (pilling) kan oppstå på møbelstoffet. Dette gjelder først og fremst møbelstoff som er fremstilt av syntetiske stapelfibrer. De utstående fibrene kan enten finnes i stoffet fra begynnelsen av eller oppstå gjennom fiberglidning ved mekanisk overflateslitasje på møbler. Hvorfor de syntetiske fibrene har en større tendens enn andre fibre til å danne loballer på overflaten er at de syntetiske fibrene er forholdsvis glatte og sterke hvor ved fibrene lett glir ut på stoffoverflaten og på grunn av sin styrke ikke blir slitt av ved normal slitasjepåkjenning. Dette problem er størst på finfibrete og løst konstruerte varer og de som allerede fra begynnelsen av har en loet overflate. Men lodannelsen er ikke bare et syntetfiberproblem, også på bomull og ull kan det oppstå lodannelse. Generelt kan en si at kortfibret og finfibret materiale med løst snodd garn og åpen stoffkonstruksjon vil ha størst tendens til å danne nupper. Produsenten har imidlertid mulighet for å konstruere møbelstoffer som har liten eller ingen tendens til å danne nupper. Dette kan gjøres blant annet ved å ta hensyn til følgende:
Bruke lange og fortrinnsvis grove fibre, gi garnet en tilstrekkelig høy sno, gi stoffkonstruksjonen tilstrekkelig trådtetthet og ved å benytte en fast binding. Ved å børste og skjære eventuelt svi overflaten vil en kunne ta bort de fibre som har lettest for å komme frem til overflaten under bruk og derved forhindre nuppedannelse.