Hudens kjemi er omfattende og komplisert. Sterkt forenklet kan en si at fra ytterst til innerst består den av følgende foruten pelsen:

Et hornlag, som er et lag døde og havdøde hornceller som utgjør den synlig overflaten av huden på et levende dyr.

Melaninlaget eller slimlaget som blant annet innholder hudens pigmentdannede celler.

Collagenet (lating for limstoff) er den delen garveren bearbeider. Inn i collagenet er blandet en mengde substanser såsom fett, elastiner, aske, div. ensymer etc.  Et av enzymene, som kalles trypsin, er det svært viktig å få fjernet fort fordi dette har som oppgave å bryte ned skadet hud. Videre er det et stort innslag av blodårer og nerver. Narven som er den glatte overflaten på lær, er under et mikroskop langt fra glatt. Snarere ligner den et svært så opprevet månelandskap.  Ellers er collagenet, som er et protein, bygget opp av lange fibre som forgrenes og fletter seg i hverandre. Hovedsakelig står de vertikalt på narven, men et snitt i en hud og et forstørrelsesglass vil vise at de går i alle retninger.

Enkelte dyr, så som f eks svinet, skiller seg litt ut ved at collagenfibrene forekommer "klumpvis". Storfe derimot, som er den vanligste råvaren til møbellær, har en relativt jevnt fordelt fiberstruktur. Pelsen er bygget opp av et protein som kalles keretin.  Det er nær beslektet med collagen og har mange av de samme egenskapene. En forskjell som enhver garver vil fremheve hvis hans produkt sammenlignes med f eks ull er at collagenfibrene er festet i "begge ender" til andre fibre. Læret har derfor, på tross av sin beskjedne tykkelse, en ganske høy rivestyrke.

Som de fleste som er kjent med lær vet, så er råhudene adskillig tykkere enn sluttproduktet. Når det gjelder storfe er variasjonen både mellom kjønn og raser stor. Norske råhuder ligger f eks på drøyt 5 med mer på kuer og inntil det dobbelte på okser.

Sydtyske eller østerriske derimot, kan for oksens del være helt opp til drøye 20 med mer tykk.

Ellers er den største forskjellen mellom Kuhuder og oksehuder selve narvskiktets tykkelse. Kuhuder har ca 0,1 med mer tykk narv, mens oksens er henimot 0,3 med mer tykk. Siden møbellær stort sett leveres i en tykkelse varierende mellom 1,0 med mer og 1,2 med mer betyr dette at en kuhud har mye mer fibersubstans enn en oksehud. Dette gjør kuhuden sterkere. Det at den har tynnere narv, gjør at den kan garves mykere, og den nødvendige mekaniske tromlingen av hudene på slutten av garveriprosessen, vil gi kuhuden et finere, mindre løst narvilde.

På den måten er det mange ting som taler til fordel for den vanligvis ganske nedvurderte kuhuden.

Det er klart at oksehuder også har en mengde fordeler, men når sant skal sies, er disse av en slik art at det er mer produsenten enn forbrukeren som nyter godt av dem. En vesentlig fordel for en møbelprodusent er hudens størrelse, og der er oksen suveren. Videre er narven, iallfall for kjøttproduserende raser, ofte renere på huder av hankjønnet. Dette har sammenheng med den korte levealder disse dyrene er forunt.

Det er mange ulike forestillinger ute og går hva gjelder størrelser.  Skandinaviske råhuder gir vanligvis et snitt på ca 50 kv. ft. (Det går 10.764 kv. ft. på en kvm.)

De noe større mellomeuropeiske rasene gir kanskje 10 kv. ft. mer i snitt. Amerikanske derimot, som vi kjenner fra utallige westernfilmer, er ganske små og snittet ligger kun på drøye 40 kv. ft. De virkelige kjempene utgjøres av avlsokser av kjøttproduserende raser. Helt opp mot 130 kv.ft. kan enkelte huder fra disse bli, men som man forstår, finnes det ikke mange av dem.