Garving er en kjemisk bearbeiding av rå huder og skinn slik at de blir til lær. Enkelt sagt består prosessen i å rense vekk uønskede elementer og konservere resten.

Produktet skal i tillegg gjøres formålstjenlig, attraktivt og slitesterkt i videste forstand. Det finnes en rekke forkjellige garvemetoder og substanser, fordelt på to hovedgrupper, vegetabilsk garving og chrom-garving.
Førstnevnte metode er like gammel som lær, mens chrom-garving ble oppfunnet i 1853 og ble praktisk anvendbar et par ti år senere. Garveemnene har til oppgave å forhindre at læret skal gå i forråtnelse. Med andre ord skal de forhindre at bakterier finner et levelig miljø i collagenet. Om det var tilfeldig eller uttenkt da oldtidens mennesker fant frem til at bark (eller deler av dens innhold) hadde slike egenskaper skal være utsagt, men bark og barkeekstrakter var og er det en observant sjel som la merke til at så snart et tres bar ble fjernet så fikk sopp og annet anledning til å vokse og forråtnelsen lå nær i tid.

I gammel tid ble sikkert bark fra de fleste tresorter benyttet, og det ble sikkert observert at ulike barksorter ga forksjellig egenskaper i det ferdige læret. Så har man vel gjennom tidene funnet fram til at noen er bedre enn andre slik at pr. i dag så er det fra familiene mimosa, quebracho og kastanje at tyngden av vegetabilske garvestoffer hentes.

Chrom-garving er som nevnt av relativt ny dato. Lenge før metoden ble oppfunnet hadde man lært seg at salt var et effektivt konserveringsmiddel for matvarer.

Ganske sikkert var det mange "hjemmegarvere" som eksperimenterte med salt som garvestoff. Men problemene var der. De fleste tilgjengelige salter var altfor lett oppløselige. Læret ville blitt avgarvet etter første regnvær. Andre salter var vanskelig å få inn i læret i tilstrekkelig konsentrasjon. Atter andre, som f. eks. de jernbaserte, ville ruste.

Så var det altså at en svensk apoteker (Hylte`n-Cavallius) fant frem til en metode for å få chrom-baserte salter i tilstrekkelig mengde inn i rålæret, og på noen ganske få ti år etter metodens introduksjon, ble den helt dominerende.

Chromlær har en mengde fortrinn fremfor vegetabilsk. Det tåler nær innpå dobbelt så høy temperatur, det står seg bedre vått og tåler oftere væte, det holder fett mer stabilt, og er i seg selv mykere.

Til sammen medførte dette at det vesentligste av både overlær, bekledningslær og møbellær ble chromgarvet. Andre lærsorter f. eks. sålelær, bindsålelær, rem og beltelær, pakningslær (industrialær), bokbinderlær etc. forble garvet vegetabilsk, fordi slikt lær er fastere, mindre elastisk, og ikke så porøst.

Det finnes naturligvis gamle garvemetoder som er basert på andre "konserveringsmetoder". Semsgarving (hvorfra vi har navnet semsket og som også kalles fettgarving eller trangarving) bruken den dag i dag til pusseskinn. De to andre nevnte metodene er helt ubrukelige til dette formålet blant annet fordi de ville etterlatt fine riper i glass. De fleste har sikkert sett barbereren sette opp kniven sin på en lærstropp (vegetabilsk), og det er garvestoffet som har tilstrekkelig hardhet til å slippe stålet.

Når det gjelder møbellær kan det nevnes at kombinasjonsarving som er en blanding av chrome og vegetabilsk også er i bruk, dog i beskjeden utstrekning.

Til og med at lær har så vidt mange forskjellige formål, er det klart at ikke bare garvestoffet, men også konsentrasjonen eller mengden kan varieres. Møbellær, som i svært liten grad utsettes for vær og vind, les regn og snø, trenger ikke samme mengde som eksempelvis skolær. Dette er av betydning, fordi desto hardere et stykke lær er garvet desto mer lyd i form av knirk vil det avgi.

Dessverre er det slik at chromesalt som garve stoff har lett for å forårsake knirk, og derfor er det i dag vanlig å tilføre læret svært beskjedne mengder. For å kompensere for dette ettergarves derfor læret med såkalte syntaner, som f. eks. fenol. Disse "knirker" ikke, men er heller ikke like bestandige som chromsalt.  Visse typer vegetabilsk garvet lær, "knirker" utrolig mye, men for slikt lær er det bare tilførsel av mer fett som kan hjelpe.