Anilinfarge kan sammenlignes med beis. Fargestoffet kan påføres læret direkte til overflaten ved for eksempel sprøyting, men vanligst er det at læret tromles i en fargeoppløsning. Lar man denne prosessen vare tilstrekkelig lenge, trenger fargestoffet helt igjennom læret og man sier da at det er gjennomfarget.

Møbellær blir vanligvis gjennomfarget. For andre lærsorter er det mer vanlig å avbryte prosessen tidligere. Årsaken er at prosessen er tidkrevende og dermed kostbar.

Det sier seg selv at jo tykkere læret er jo lenger tid tar prosessen og desto dyrere blir den. Derfor er det relativt sjelden man ser gjennom farget tykt lær, som f. eks. beltelær.

Det å anilinfarge lær er noe av det vanskeligste en garver gjør i sitt daglige arbeid. Å få to huder like fargemessig, sågar å få en og samme hud lik i fargen fra buk til rygg er svært vanskelig. Derfor er den delen av møbellær som selges som ren anilin svært beskjeden.

At alle mulige narveskader i tilegg aksentueres begrenser utbudet ytterliggere. En garver vil derfor være godt fornøyd dersom han får fram mellom fem og ti prosent av sin produksjon i rent annilinlær.

På grunn av det beskjedne tilbudet, vil derfor anilinnappa ligge betydelig over dekkfarget lær i pris. Normalt vil også anilinfarget lær kreve større medgang, slik at i ferdige møbler kan prisforskjellen bli riktig stor.

Dekkfarging kan mest sammenlignes med maling eller pigmentert lakk. Oftest blir den påført via sprøyteaggregater, men i de senere år har også valsefarging eller rasterfarging blitt svært utbredt.
Det finnes en mengde ulike typer dekkfarge. Spesielt til skoindustrien er det vanlig å tilby en mengde forskjellige varianter. Møbellær derimot blir i dag vanligst farget med vannløst polyuretan (PU).

Dette har mange årsaker, men viktigst er nok at PU gir svært høye testeverdier på de områder som er kritiske for møbellær. Dette er slike ting som lysekthet, våt og tørr gnidning, og fargefasthet.

Tradisjonelt var lysekthet (les bleking) et stort problem hva gjelder møbellær. Til alles glede kom det for noen år siden på markedet en ny type farge, metallkompleksfarge, som i høy grad har løst dette. Derfor er det betydelig færre blekningsskader nå enn for få år siden. Men for all del, det er ikke å anbefale at møbler blir utsatt for direkte sollys daglig. Fargestoffet er nedbrytbart, og sollys virker dessuten uttørrende.

Fordi en garver har svært få andre ting å spille på, så har bransjen utviklet et stort spekter ulike effekter som oftest går ut på å bruke mer enn et pigment. Anilinfarget lær kan f. eks. etter at det er ferdig gjennomfarget vris og legges for en kort periode i mørkere fargestoff som da trenger inn i narven kun der hvor denne vender ut. Slikt lær benevnes gjerne som "fleck-leder" (tysk).

Dette er en ekstremt vanskelig prosess når det gjelder jevnhet fra hud til hud, og det er derfor få som bruker slikt lær her i Skandinavia. Det var et ganske stort innslag i syttiårene, men fargeproblemene gjorde at de fleste møbelfabrikantene gikk over til en dekkfarget variant. 

Denne varianten har flere navn, men mest kjent er den vel som "batikk". Batikk er som man sikkert kjenner til, en trykkmetode av asiatisk opphav. Normalt er det tekstiler man tenker på i den sammenheng, men den har vært i bruk i garveri faget i mange år, spesielt i forbindelse med sko og porteføljelær.

Fremgangsmåten går i sin enkelthet ut på at et ferdig dekkfarget lær, kjøres gjennom et valseverk hvor en av valsene har et innetset mønster. Effektfarge blir påført valsen,, og deretter skrapt av slik at kun mønsteret blir igjen. Denne fargen blir så overført til huden når denne passerer under. Den mest vanlige måten å effektfarge lær på er å "dusje" det med et mørkt, gjerne svart pigment etter at det er dekkfarget.

Ofte betegnes dette som "patinering" eller "skyggeeffekt". En annen type lær med utpreget fargeeffekt er såkalt tofarget lær.

For slikt lær er det vanlig å begynne med en grunnfarge og første dekkfarge som samsvarer. Deretter brytes narven opp, enten ved tørrvalking eller narvsetting, og så sprøytes, gjerne i skrå vinkel en ny mørkere farge på. Det ferdige læret får da, i tillegg til en viss flammethet, også lyse "dalganger" i narvbildet. Teknikken er vanskelig og i likhet med anilin og fleck-leder, så må utilsiktede fargeskiftninger aksepteres som en bivirkning.

Den mest dramatiske utseende effektfargete læret finner man gjerne i engelske chesterfield salonger eller italienske stilmøbler. Det møbellæret som benyttes til dette formålet betegnes vanligst som "rub-off" eller "brush-off".  igjen dreier det seg om et tofarget lær, men i motsetning til de tidligere nevnte tofargete typene, så blir brush-off lær bearbeidet på ferdig polstrede møbler.

Læret er i utgangspunktet dekkfarget med to heldekkende pigmentlag. Det underste er normalt betydelig lysere enn det ytterste, og dette er av en type som kan fjernes, enten med et løsningsmiddel eller et fettoppløsning.

Således blir dette laget delvis "vasket" av læret når møbelet er ferdig trukket. Virkningen blir da slik som man ser på chesterfieldmøbler, mørke "daler" og lyse "topper" og en utpreget antikkeffekt.

Moderne PU-finishmidler består gjerne av en lakk, iblandet pigmenter. For de vanligste møbellærtypene er det derfor ofte tilstrekkelig, med en gjennomkjøring i farge/tørkeanlegget. Slik var det ikke før, men la da gjerne på et eller flere tynne lag pigment for deretter å avslutte med en klar lakk, eller en annen toppfinish. Denne sluttlakken var det som bestemte hvorvidt læret skulle være blankt, halvmatt eller helmatt.

I Norge har vi, i motsetning til de fleste andre europeiske land, alltid hatt en sterk forkjærlighet for matt lær. Blankt lær blir gjerne betraktet som litt simpelt.  Dette har lite med realitetene å gjøre. Lokal mote bestemmer hvor matt eller blankt læret skal være, og garveren har ikke noe problem med å etterfølge ønsket. Her gjelder samme regler for farger og lakk til garveribransjen som til annen industri.