Garverifaget er et av de eldste håndverk man kjenner til i historien. Allerede  steinaldermennesket var godt kjent med hvordan og hvorfor huder og skinn måtte garves. Produktene de lagde ble brukt til nær sagt alt fra bekledning til redskaper. Troligvis har faget fra gammelt av vært et typisk lavstatusfag.  Dette delvis fordi det var et fag med mange tunge løft, og delvis fordi garvingen forårsaket sterk og ubehagelig lukt. Før den moderne kjemi gjorde sitt inntog var både gjødsel og urin nødvendige tilsatsmidler i prosessen.

Avhøring, en prosess som kunne ta mange uker, ble gjort med storfegjødsel eller hønsemøkk, og det skal liten fantasi til for å forstå at på varme dager kunne garverienes omgivelser være sterkt preget av dette.
I tillegg til den ubehagelig lukten som omga garveriene, ble det også tidlig kjent at avløpsvann fra et garveri var sterkt forurenset. Således kom allerede under Egypternes storhetstid de første enkle miljøvernbestemmelsene knyttet til faget.  En av disse var at ethvert garveri måtte ligge "nedstrøms" blant annet for at drikkevannet ikke skulle ødelegges.
Lav status hadde som nevnt garveren, med om mulig så hadde nok han som gikk fra gård til gård og kjøpte opp hudene etter bondens slakt enda lavere status.
Bloddryppende og illeluktende er hudene på det stadiet. For bonden var de et avfallsprodukt, som ikke ga særlig stor fortjeneste.  Hudoppkjøperen hadde heller ikke rare inntekten av sin virksomhet.  I dag er alt dette forandret.  Råhudhandel er respektert, råhuder betraktes som en svært viktig ressurs.  Både i Sør-Amerika og Europa finnes det flere land, hvor myndighetene har lagt sterke økonomiske hindringer i veien for at råhuder skal kunne eksporteres ukontrollert. Sågar i Skandinavia gjør dette seg gjeldende.